Norway and Sweden have a pretty decent record of not killing people who are different from the vast, homogenous majority who are Lutheran, white, ethnically Norwegian, and politically just a little left of center. Sure, there is a tendency to differentiate between "Norwegians" and, say, "Muslims," and the Sami people were treated like crap for too long; and gypsies are still ostracized. But very little killing, and even the discrimination has its bounds, if the person being discriminated against can earn his or her right to be different.
Not only that, but these are countries that have made racism illegal. Politicians will tell you with a straight face that it is punishable by law to be a racist in Norway. Pressed on the issue, they'll concede they're not talking about mind control but rather restrictions on speech.
And that takes care of that. There may be a few residual racists in Norway and Sweden, but they're all part of the (right wing) lunatic fringe.
So when Norwegian journalists, politicians, and other local experts are confronted with charges of antisemitism, they 1) are offended by the mere suggestion (victims of bigotry have no business making the charge); and 2) make the following argument:
A) Antisemitism is a crime in Norway and Sweden
B) I am not a criminal
so:
C) Don't you be accusing me of being a criminal!
There are variations of this logic that include the notion that you have to be a Nazi to hate Jews; complaining so much about antisemitism creates antisemitism; and of course the semantic trick of claiming that Arabs are semites too and therefore can't be antisemitic.
What is not happening is that Norwegians and Swedes are taking charges of antisemitism seriously. The Norwegian prime minister recently met with some Norwegian Jews who told them they were fearful of identifying themselves as Jewish at their school or on the street. He wrung his hands and expressed sympathy. From time to time a newspaper editorial makes it clear that of course they deplore any form of antisemitism.
See, the thing is - it's okay to hate Israel and its democratically elected government. It's okay to ridicule that segment of Jews that think the Holocaust Museum in Washington DC is effective, or that doesn't want a cross at Auschwitz. It's okay to accuse Jews who complain of antisemitism of undermining their own cause, because it's just really annoying to hear it all the time.
It's okay to create a television report that leaves the impression that pro-Israeli activism in Norway is all a secret conspiracy in which the Israeli embassy manipulates Christian fundamentalists; as long as nothing you say is an outright lie.
We Jews have to accept the fact that a Star of David is a provocation. There are those - we have to understand - that have suffered such injustice under this symbol that they can't help their anger and rage. It's not their problem that they resort to violence - it's our problem for wearing such a symbol.
If you choose to go through the trouble of not being "Norwegian," you have to do so quietly and in good form. Nobody likes a troublemaker, and all this talk of antisemitism is really quite annoying to listen to. Since by now the vast Norwegians and Swedes have reached an unmoveable consensus that Israel is a racist society comparable on good days to apartheid-era South Africa and on bad days to Nazi Germany, it is really impolite to question this decision and attribute it to something as outragous as antisemitism.
In fact, doing so may cause Norwegians and Swedes to dislike Jews. For real this time.
This made me think of something I wrote last year, but left in my drawer(folder, actually).
I think it pretty much proves your point ;-)
It's in norsk, and i can't be bothered to translate it. Such is life.
Om å rope "Ulv"
Det dukker stadig opp anklager fra Israelsk og jødisk hold om antisemittisme. Det kan være berettiget, som i tilfellet med den tyske CDU-politikeren eller den greske musikeren, eller det kan være uberettiget, som når EU påpeker at Israel bør respektere folkeretten.
Det er vanskelige og flerdimensjonale problemstillinger vi står overfor. Det er historiske ekkoer fra Holocaust og andre grusomheter jødene har vært utsatt for, og de diverse kriger og konflikter som har pågått i Midtøsten; først og fremst siden Abrahams tid.
Vi har etniske jøder, troende etter jødedommen og borgere av staten Israel. Man kan tilhøre alt fra null til tre av disse gruppene, og det går også an å være alt fra skeptisk til fiendtlig og hatefull overfor det være seg etniske jøder og/eller jødedommen og/eller Israel. Jeg vet det finnes antisionistiske, Israelske, troende jøder og det finnes jødiske jødehatere. Det finnes ateistiske jøder og det finnes kristne Israelske arabere. Noen kjenner kanskje en norsk konvertitt til jødedommen, som selvsagt er mer kosher enn rabbien. For å være ryddig, bør man skille mellom disse tre dimensjonene.
Ordet antisemittisk betyr jo at man er mot den eller det som er semittisk. Lidenskapelig motstand mot semittiske språk er neppe noe stort problem. Semittiske folkeslag er det mange som er skeptisk, negativt eller endog hatefullt innstilt til. Semittiske folkeslag omfatter blant annet jøder og arabere. Hvis man er antisemantisk, liker man selvfølgelig ikke denne semantiske presiseringen.
I Norge og ellers i Europa er det varierende store, men uniformt (og ofte uniformert) bråkete grupper som gjerne kaller seg alt fra nasjonalt bevisste eller patriotiske til bent fram nazistiske som har det til felles at de har mer eller mindre åpent bekjente rasistiske synspunkter. De mest nazistiske av dem legger gjerne vekt på jødehat, mens de fleste andre har den største tyngden rettet inn mot arabere eller muslimer, trolig fordi dette er mer synlige grupper; større i antall og mindre integrert i storsamfunnet. Variasjonene i hat til jøder og/eller arabere er imidlertid så store mellom de fremmedfiendtlige at det ikke er uhørt at grupper med et spesielt hat til ett semittisk folk har samarbeidet med hatsfeller som tilhører det andre for å ramme sine hatsobjekter. Det vesentlige for disse gruppene er det rasistiske, selv om deres fremmedfiendtlighet oftest også innebærer at de er negativt innstilt til andre religioner, enten de selv er kristne, satanister, animister eller åsatro.
Mitt anliggende er at Israel og enkelte av Israels venner har en tendens til å rote alt negativt på alle disse aksene sammen til en stor smørje, eller endog kaller ethvert kritisk utspill mot israelsk politikk antisemittisk, selv om det slett ikke retter seg mot deres folk, tro eller rett til et fritt og trygt hjemland i Midtøsten. Dermed mister ord som 'antisemittisk' og 'jødehat' mye av sin kraft. Tror virkelig Ariel Sharon at EU er antisemittisk eller Israelfiendtlig, eller bruker han bare ekstrem retorikk for å hindre at noen tar til orde for palestinernes rettigheter? Samtidig er vi stadige eksempler på at Israel ikke kvier seg for å bli slått i hartkorn med rasistiske eller på andre måter hatefulle krefter andre steder i verden, nå sist da den italienske nyfascisten Gianfranco Fini fikk en varm mottakelse under sitt statsbesøk i Israel. Mest graverende var kanskje Israels nære forhold til Apartheid-regimet i Sør-Afrika. Så lenge Israel ikke holder sin sti ren, svekker de sin egen troverdighet, og signaliserer at rasisme er akseptabelt så lenge det ikke går ut over jøder.
Den religiøse dimensjonen spiller utvilsomt inn her. I følge Jødedommen er jødene Guds utvalgte folk, og han har eksplisitt gitt dem retten til et større landområde enn det FN har tilgodesett dem med. I mosebøkene står det videre om hvilke retter og plikter jødene har til å utslette, forvise og undertrykke andre folkeslag i området. Ettersom dette materialet er felleseie for jøder og kristne, finner vi her en felles religiøs klangbunn for rasistiske føringer på det politiske plan. Norges dominerende fremmedfiendtlige bevegelse, Fremskrittspartiet, er som kjent kristen, utpreget Israel-vennlig, og negativ til arabere og Islam.
Konklusjonen min er altså at man bør kalle en ulv en ulv, mens en gjeterhund ikke bør kalles det. En venn som tør å kritisere deg er ikke en mindre verdifull venn av den grunn. Og det skader ikke å si ifra når naboflokken blir revet i filler av dingoer.
PS
Som skikken er, tilføyer jeg eksplisitt at jeg er veldig negativ til alt vondt som jøder og israelere av alle slag blir utsatt for, og det de eventuelt måtte bli utsatt for i fremtiden, og at jødisk lidelse før og nå smerter meg. Jeg vil like gjerne bidra til å forhindre eller lindre lidelse for en jøde som for en nordmann, amerikaner eller palestiner. Det burde være unødvendig og innlysende, men hvis jeg ikke gjorde det ville jeg dessverre bli kalt ensidig eller endog antisemittisk. Av plasshensyn har jeg ikke tatt det med i hver enkelt setning ovenfor.
Posted by: Paul Peru | October 13, 2004 at 06:06 AM