(Norwegian) rejected article for Aftenposten

Selvfølgelig er det lov å kritisere Israels politikk. Som alle demokratiske land, har Israel godt av kritikk, og enhver israeler ville uten videre medgi at det er mye som er kritikkverdig. Men om det er lov å kritisere Israel, er det også lov å kreve at kritikken er saklig, rimelig og konstruktiv.

Kritikk skal være saklig i det at den skal bygge på kunnskap og logikk. Argumenter som bygger på innbilte eller tvilsomme premisser skal granskes og tas fra hverandre. Der det mangler logikk, skal bristen påvises. Vi skal ikke tåle intellektuell lathet, uansett hvilken hensikt vi tror den tjener. Det skylder vi oss selv.

Den skal være rimelig i det at man tar hensyn til sammenhengen, at man ikke stiller høyere eller lavere krav til den ene eller andre parten. Man skal vokte seg vel for dobbeltmoral. Om vi viser medfølelse og innlevelse for den ene part, skylder vi den andre part den samme omtanken.

Og den skal være konstruktiv i det at den skal tjene et godt formål. Det er nok polarisering, mistenkeliggjøring, og demonisering i denne konflikten allerede. Vi burde kvie oss for å bidra ytterligere til det.

Det skorter ofte på slike hensyn i norsk samfunnsdebatt generelt. Kanskje har vi det for godt med oss selv på dette berget og lar oss for lett fenge av fete overskrifter, skandaler, og kategoriske utsagn.

Det har nå vist seg i kjølvannet av Gaarders kronikk at det, for å si det pent, mangler spesielt med nyanse hva angår Israel.

Det må være lov til å spørre hvorfor det er slik. Hvorfor er det, at av all verdens elendighet - i f.eks. Darfur, Sri Lanka, Kashmir, eller Tibet - er det nettopp Israel som får den største andel bebreidelser og fordømmelser i norsk offentlig debatt? Hvorfor reserverer man de sterkeste ord, bilder, og sammenligninger til bruk overfor Israel? Hvorfor er det så mange utbredte misforståelser - selv blant politikere, journalister, og akademikere - om de mest grunnleggende fakta i Midtøsten?

Om Gaarders diverse utspill viste noe, så var det at hans sanne intensjoner nærmest  ble usynliggjort i en uforsonlig retorikk som han åpenbart mente det var klima til. Om mange av oss mener at innlegget hans kunne tas til inntekt for eller bidra til et antisemittisk grunnsyn, skulle jeg håpe det bare er noen få som fortsatt tror at han virkelig har noe imot jøder fordi de er jøder. Med andre ord: det er vanskelig å vite hva som beveger seg i folks sinn, og det skal mye til for å beskylde en person for å være en antisemitt.

Men når det er sagt, er det to forhold som gjør at beskyldninger om antisemittiske understrømninger skal tas alvorlig i den offentlige debatt. Den ene er historisk: Antisemittisme har en lang og skammelig tradisjon i Europa, og vi nordmenn skal ikke uten videre anse oss som immune for denne sykdommen. Det er vektige grunner til at jøder er ekstra påpasselige, og det er en grov fornærmelse å avfeie denne frykten. Det andre er forbundet med at Israel, blant de fleste jøder - og kall oss gjerne sionister - representerer det vi anser som et legitimt og aldeles nødvendig behov for et eget land, et sted der det å være jøde ikke er en belastning men noe helt selvsagt og ordinært.

Jeg reagerer derfor sterkt når kritikken blir til demonisering, når fakta tilsløres av hensyn til en allerede gitt konklusjon, og når jeg aner at ethvert annet land ikke ville få så sterk motbør for de samme handlingene. Jeg forferdes over at det blant norske journalister og politikere ser ut til å aldeles mange en vilje til å se at Israel også har sin side, eller rettere sagt, mange sider av saken.

Jeg synes det er krenkende å anta at israelere - og jøder generelt - ikke er forskrekket over bildene av barnelik i Qana, eller massakrene i Sabra og Shatila, eller den ulykkelige situasjonen for palestinske flyktninger på Vestbredden, i Libanon, Jordan, og i andre leire i Midtøsten. Det er også krenkende å anta at en barriere, hvorav deler er en høy mur, ikke tjener en forsvarsmessig hensikt. Og selv om israelere er betenkte over at israelske arabere har problemer og tildels berettiget misnøye, er det de færreste som synes at sammenligningen med apartheid er treffende.

Norske massemedia skylder sitt publikum en grundig, nyansert, og fullstendig innføring i alle forhold som preger konfliktene i Midtøsten. Og her har de sviktet. Sunnanå, Stanghelle, Øgrim, og de andre i toppsjiktet blant norske redaktører har meget å svare for. Men den norske utenrikspolitiske ledelsen skylder også det norske folk en ordentlig innføring i hva bl.a. folkerett egentlig går ut på og hva som skal til for at Norge skal opptre som en troverdig megler.

Historien har vist igjen og igjen at fiendtlighet overfor jøder er et symptom på en dypere samfunnsmessig sykdom som går utover alle minoriteter og etterhvert alle borgere. I den grad at kritikken av Israel mangler saklighet, rimelighet, og konstruktiv nytte, kan man stille spørsmål ved motivasjonen og i alle fall bekymre seg over virkningen. Synagogen i Oslo er blant de mest bevoktede bygninger i Norges land, og det burde bekymre noen og enhver.